Det er ingen skam å miste lysten til å leve

I 10 år har jeg bekymret meg. Bekymret meg for økonomi og mulighetene til å betale regningene mine. I 10 år gikk jeg uten råd til å ta meg en ferie. I de 10 årene som vi vokser og blomstrer som mest. Jeg startet brudesalongen min når jeg var 25 år -og jeg angrer ikke. Angrer ikke et sekund på hva det har gitt meg i ettertid. Det har ikke kun vært tunge tanker og bekymringer, -men helt klart mer lærdom enn de fleste jeg har truffet som har rukket å bli 35 år. Det er verre for kroppen min. Den begynner å bli lei av alle bekymringene som har begynt å sette seg. Det er dessverre det som skjer når hodet aldri får hvile. Joda, jeg er god på å løfte meg selv jeg, god på å glede meg over de små tingene som er gratis. Turer før frokost er klart min favoritt. 3-4-5 km før jeg er tilbake på kjøkkenet for å lage min daglige smoothie. Jeg gleder meg over at jeg stortrives i mitt eget selskap og at jeg ser lite på tv. At jeg tar meg råd til å kjøpe stearinlys som jeg kan tenne når mørket kommer. Hele året gleder jeg meg over de små tingene.

Men, selv om jeg er positiv og gleder meg over de rareste ting så begynner jeg å miste tålmodighet mot løsningen. Kroppen min finner nye steder den vil fikse. Nå er det armene mine, i fjor klarte jeg å endelig bli kvitt betennelsen i ryggen. Bekymringer er ikke gratis, behandlingen koster. Men, det hjelper og jeg holder fortsatt hodet over vannet selv om jeg innimellom kjenner at leppa henger litt under vannflaten.

Det er ingen skam å være sliten, bare du ikke gir opp. Jeg våknet en morgen for noen uker siden. Kvelden før la jeg meg og begynte å tenke over hva som har holdt meg positiv de siste årene. Tantebarna mine, de skjønne tvillingene som jeg også er fadder for. Gullungene mine som blir 2 år i oktober. De som jeg så gjerne vil lære bort alt jeg kan om livet. Kose med og leke med, synge for og le med. Og så har jeg nysgjerrigheten min da, har alltid lurt på hvor gammel jeg blir og hvordan livet vil gå for meg og alle mine drømmer.

Så våkner jeg denne morgenen og finner ut at jeg er ikke nysgjerrig lenger og tvillingene har jeg fått oppleve en stund -og de meg. Jeg har fått nok, livet er faen så tøft og 10 år er lang tid. 4 sider skriver jeg ned. Alt fra begravelsen, til hvem jeg ønsker å gi minner til. Ønsker for fremtiden som fortsetter for andre og ting jeg ikke fikk gjort fordi jeg ikke orket mer. Fine ord til mennesker som betyr noe for meg. Passord og koder til alt jeg logger på. Og hvem som skal få aksjene mine.
Øye for detaljer og glad i å dele, det er meg.

Så, jeg sitter her fremdeles noen uker etterpå. Noen samtaler rikere og fortsatt sliten. De 4 sidene lettet noe i meg, lettet meg for litt bekymringer. Fordi jeg selv kan bestemme hva jeg vil gjøre med mitt liv. Ja jeg er tøff og tåler det meste, -men jeg er ikke udødelig.

Smil fra meg ❤